Preventio er en ideell paraplyorganisasjon som samler sivilsamfunnsaktører innenfor rus-, helse-, sosial- og justisfeltet. Vi etterstreber å levere løsninger og politikk som er kunnskapsbasert, avstigmatiserende og inkluderende, og vi er opptatt av en utvikling der skadereduksjon, menneskerettigheter og sosial utjevning står sentralt. Forebygging av selvmord berører hele bredden av våre medlemsorganisasjoner, og vi ønsker velkommen en handlingsplan som fungerer på tvers av sektorer og faktisk reduserer samfunnskapte risikofaktorer. Våre innspill til handlingsplanen for forebygging av selvmord er både individ- og systemorienterte.
Selvmord er et alvorlig samfunnsproblem som ikke kan forstås isolert hos enkeltmennesker. Det oppstår ofte i skjæringspunktet mellom psykiske lidelser, rusmiddelbruk, økonomisk stress, boligsosial utrygghet, sosial isolasjon og belastende livshendelser. En reell forebyggende strategi må derfor styrke rammebetingelser, rettigheter, relasjoner og levekår – ikke bare individuelle tiltak. Den kommende handlingsplanen må gjenspeile dette helhetlige perspektivet og finansieres deretter.
Selvmord som samfunnsfenomen
FHIs analyser viser at selvmord sjelden skyldes én enkelt faktor, men er resultat av sammensatte belastninger som virker samtidig. Psykiske lidelser, rusmiddelproblemer, økonomisk usikkerhet, somatiske sykdommer, sosial isolasjon, traumer, tap av arbeid og negative møter med offentlige tjenester inngår ofte i samme risikobilde. Forebygging krever derfor en politikk som griper inn i de samfunnskapte forholdene som legger press på den enkelte.
Relasjoner, tilhørighet og resiliens
Trygge relasjoner, sosial støtte og opplevelsen av tilhørighet er blant de mest dokumenterte beskyttelsesfaktorene mot selvmord. FHIs kunnskapsgrunnlag viser at ensomhet og sosial isolasjon forsterker risiko, mens gode relasjoner bygger resiliens og reduserer sårbarhet. Dette gjelder i tjenester, i nærmiljø, i familie, i arbeid og i sivilsamfunnet. Forebygging innebærer derfor også å styrke fellesskap, motvirke isolasjon og sikre at mennesker har stabile og støttende relasjoner rundt seg.
Fattigdom, økonomisk stress og levekår
Økonomisk stress er en tungt dokumentert risikofaktor for selvmord. Forskning og nasjonale analyser viser at betalingsproblemer, gjeld, uforutsigbar økonomi og vedvarende lavinntekt øker risikoen betydelig – også uavhengig av psykisk diagnose. I dagens situasjon, med økende fattigdom og høyt kostnadsnivå for husholdningene, må handlingsplanen omfatte tiltak som reduserer sosial ulikhet, styrker økonomisk trygghet og forebygger økonomiske kriser. Økonomisk veiledning kan hjelpe noen, men er utilstrekkelig når strukturelle forhold presser mennesker inn i fattigdom.
Boligsosial trygghet og egnet bolig
Boligsosialt arbeid handler ikke bare om å tilby bolig, men om å sikre egnet bolig. Tap av bolig, midlertidige løsninger, utrygge bomiljøer og ustabil bosituasjon øker risiko for selvmord, rusproblemer og psykisk uhelse. Egnet bolig innebærer vurderinger av beboersammensetning, miljø, trygghet, familieforhold og individuell recovery. Mennesker som forsøker å etablere nye og tryggere liv, kan ikke plasseres i miljøer som undergraver dette. Handlingsplanen må derfor overlappe med myndighetenes egen handlingsplan for boligsosialt arbeid og sikre at kommunene har rammer til å gi boliger som faktisk fremmer helse, trygghet og tilhørighet – ikke bare tak over hodet.
Stigma som helserisiko
Stigma er en betydelig helserisiko, både i seg selv og som forsterker av andre risikofaktorer. FHIs analyser viser at stigma svekker egenverd, øker skam og hindrer mennesker i å søke hjelp. For personer med rusmiddelproblemer, psykiske lidelser, minoritetsbakgrunn eller funksjonsnedsettelser kan stigma i møte med tjenester, politi, NAV eller arbeidsliv ha direkte negative konsekvenser for psykisk helse. Forebygging krever derfor tiltak som reduserer stigma, bygger verdighet og sikrer at offentlige tjenester møter mennesker med respekt, ikke kontroll.
Tjenester som forebygger – ikke kontrollerer
Mange opplever møtet med helsetjenestene som utilgjengelig, fragmentert eller preget av mistillit. Lange ventetider, manglende kontinuitet og praksiser som ikke oppleves som hjelp – eksempelvis rusmiddeltesting uten reelt samtykke – svekker både tillit og effekt. FHIs kunnskapsgrunnlag viser at hjelpen må være tilgjengelig, tilpasset og preget av reell medvirkning. Tjenestene må fjerne praksiser som fungerer som skjulte sanksjoner og i stedet styrke seg som arenaer for trygghet, relasjon og mestring. Dette inkluderer tjenester innenfor kriminalomsorgen.
Overganger og ettervern i behandling
Risikoen for selvmord er særlig høy i overgangene mellom behandling og ettervern. Nesten en tidel av dem som dør av selvmord har hatt kontakt med TSB det siste året. Gode ettervernsrammer, stabile tjenester, trygge relasjoner og samordnet oppfølging er avgjørende for å redusere både selvmords- og overdoserisiko. Ettervern må være en integrert del av behandlingsforløpet og ikke overlates til fragmenterte kommunale systemer uten kapasitet.
Alkohol som risikofaktor
Lidelser knyttet til alkoholinntak er blant de mest betydningsfulle risikofaktorene for selvmord, men mange oppsøker aldri behandling. Handlingsplanen må derfor inkludere styrket innsats for alkoholforebygging, tidlig intervensjon og lavterskeltiltak, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten.
Barn som utsatte – ikke lovbrytere
Barndommens belastninger – vold, traumer, omsorgssvikt, fattigdom og sosial utrygghet – øker risikoen for selvmord langt inn i voksenlivet. Barn som har unormale eller vanskelige opplevelser og rammebetingelser, viser det ofte gjennom adferdsutfordringer og må møtes som utsatte, ikke lovbrytere. En selvmordsforebyggende strategi kan ikke bygge på kontrolltiltak overfor barn og unge. Den må bygge på trygghet, omsorg, relasjoner og langsiktig oppfølging, for å støtte utviklingen av et selvbilde og en identitet som ikke er preget av antisosiale eller kriminaliserende kategorier.
Rettighets- og systemperspektivet
Gode retningslinjer finnes, men implementeringen svikter ofte. For at planen skal ha reell effekt, må kommunene ha økonomiske og faglige rammer som gjør forebygging mulig. Tjenestene må sikres kapasitet, kompetanse og tid til relasjonelt arbeid. Brukere og pårørende må inkluderes med reell innflytelse, ikke kun som høringspart.
Straffesporet og negative møter med myndigheter
Negative møter med offentlige etater – som politi, helsevesen og domstoler – kan forsterke sårbarhet og øke risikoen for selvmord, spesielt når mennesker i krise opplever tap av verdighet, maktbruk eller manglende forståelse. Gode møter kan på sin side ha en motsatt og styrkende effekt, og bidra til resiliens. Utviklingen de siste årene, med utvidede politihjemler i russaker, økt bruk av makt og en markant økning av barn i fengsel, understreker behovet for at selvmordsforebygging også omfatter hvordan myndighetene møter mennesker i sårbare situasjoner.
Minoritetsstress som risiko
Rasisme, diskriminering og minoritetsstress øker risikoen for psykisk uhelse og selvmord. Det samme gjelder barrierer i møte med tjenester. I tillegg må handlingsplanen omfatte personer med nedsatt funksjonsevne, lærevansker og utviklingshemming, som ofte møter lite tilrettelagte tjenester og lav grad av individuell tilpasning. Dette er grupper som har høyere risiko og som krever særskilt innsats.
Eldre og ensomhet
Eldre som lever alene, med utfordrende økonomi, somatiske plager eller svak sosial tilknytning har økt selvmordsrisiko. Dette er et felt som ofte blir underbelyst, og bør prioriteres i den nye handlingsplanen, hvor ufrivillig ensomhet blir spesifikt adressert.
Våre anbefalinger
Handlingsplanen bør:
• gi selvmordsforebygging et helhetlig samfunnsperspektiv
• behandle økonomisk stress og fattigdom som sentrale risikofaktorer
• styrke boligsosialt arbeid og sikre egnet bolig
• anerkjenne stigma som helserisiko og bygge relasjoner som beskyttelsesfaktor
• sikre tilgjengelige tjenester som oppleves som hjelp, ikke kontroll
• prioritere overganger og ettervern i behandling
• integrere skadereduksjon og overdoseforebygging i handlingsplanen
• avlaste straffesporet og redusere risikoen for negative møter med myndigheter
• styrke innsatsen for barn, minoriteter, personer med funksjonsnedsettelser og eldre
• sikre reell medvirkning fra brukere og pårørende
• inkludere en tydelig strategi for implementering, slik at tiltakene faktisk realiseres i kommunene