Preventio er en landsdekkende paraplyorganisasjon som samler ideelle aktører på rus-, helse-, sosial- og justisfeltet. Vi etterstreber å utvikle anbefalinger og løsninger som er kunnskapsbaserte, avstigmatiserende, inkluderende og alltid forankret i menneskerettighetene. Våre anbefalinger utvikles med utgangspunkt i dette mandatet og gjennom innspill fra våre medlemsorganisasjoner og relevante fagmiljøer.
Preventio står ved våre tidligere anbefalinger
Preventio har tidligere anbefalt avkriminalisering av bruk og befatning med illegale rusmidler til egen bruk, og at politiets adgang til tvangsmidler i mindre narkotikasaker begrenses. Vi har særlig problematisert forholdsmessighet, personlig integritet, selvinkrimineringsvern, stigma og risiko for forskjellsbehandling. Dette standpunktet står fast.
Stortinget har vedtatt en annen modell. I denne høringen forholder vi oss til dette og vurderer hvordan forskriften kan utformes slik at skadevirkningene av straff, kontroll og tvang begrenses mest mulig. At enkelte sider ved forenklet forelegg kan innebære en mindre belastende reaksjon enn ordinær straffesaksbehandling, endrer ikke Preventios overordnede vurdering av kriminalisering og tvangsmiddelbruk som virkemidler ved bruk og befatning med illegale rusmidler til egen bruk.
Preventio legger samtidig en føre-var-tilnærming til grunn når effekten av inngripende tiltak er usikker. Når et tiltak kan utfordre rettigheter og rettssikkerhet eller bidra til stigma, utenforskap og redusert tillit, bør usikkerheten trekke i retning av den minst inngripende løsningen.
Forholdsmessighet og tvangsmidler
Dette er etter Preventios syn et av de viktigste spørsmålene ved gjennomføringen av den nye ordningen.
Riksadvokaten presiserte i 2021 at tvungen blod- eller urinprøve ikke skulle gjennomføres utelukkende for å bekrefte mistanke om bruk av narkotika. Begrunnelsen var blant annet at et slikt kroppslig inngrep ikke ble ansett forholdsmessig når formålet alene var å avdekke narkotikabruk.
Stortingets senere lovvedtak gir en særskilt hjemmel for rusmiddeltesting, men de grunnleggende kravene til nødvendighet og forholdsmessighet har ikke dermed mistet sin betydning. Kroppslige undersøkelser berører retten til privatliv etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, hvor det blant annet stilles krav om at inngrepet skal være nødvendig og forholdsmessig.
Preventio mener derfor at det må skilles tydelig mellom spørsmålene om hjemmel, nødvendighet og forholdsmessighet. At et inngrep kan være egnet til å oppklare et lovbrudd, er ikke i seg selv tilstrekkelig. Inngrepet må ha et tilstrekkelig og klart rettslig grunnlag, ligge innenfor hjemmelens rammer og være nødvendig og forholdsmessig i den konkrete saken.
Vi er også fortsatt kritiske til at det etableres særskilte regler om kroppslige inngrep nettopp overfor personer som mistenkes for bruk av illegale rusmidler. Dette må også vurderes opp mot regjeringens egne mål for Forebyggings- og behandlingsreformen. Regjeringen har løftet frem reduksjon av stigma og diskriminering som et sentralt mål, og understreket at mennesker med rusmiddelproblemer har rett til et verdig liv uten diskriminering.
Preventio har tidligere problematisert at dette målet vanskelig lar seg forene med virkemidler som særregulerer personer som bruker illegale rusmidler, underlegger dem et særskilt kontrollregime eller åpner for inngrep som ikke gjelder tilsvarende for andre grupper. Etter vårt syn er slike virkemidler i seg selv strukturelt stigmatiserende og kan innebære diskriminerende forskjellsbehandling.
Dette handler derfor ikke bare om hvilket formål reformen har, men om hvorvidt virkemidlene faktisk trekker i samme retning som målene. Dersom målet er mindre stigma, diskriminering og utenforskap, må også strafferettslige og straffeprosessuelle virkemidler vurderes ut fra om de bidrar til – eller motvirker – disse effektmålene.
Forenklet forelegg bør derfor innrettes slik at det reelt reduserer behovet for rusmiddeltesting og annen tvangsmiddelbruk. Preventio mener at tvungen rusmiddeltesting som hovedregel ikke bør brukes i slike saker, og særlig ikke dersom personen ikke først har fått en reell mulighet til å få saken avgjort på en mindre inngripende måte. Eventuelle unntak bør være snevre og særskilt begrunnet.
Forelegget må være reelt frivillig
En viktig begrunnelse for ordningen med forenklet forelegg er at saken skal kunne avgjøres uten at det er behov for rusmiddeltesting. Dette kan være en viktig skadebegrensende egenskap ved ordningen. Samtidig oppstår et rettssikkerhetsspørsmål dersom alternativene den enkelte opplever i praksis blir: vedta forelegget eller risikere en kroppslig undersøkelse.
Vedtakelse må være frivillig og informert. Dette er særlig viktig når personen er rusmiddelpåvirket eller situasjonen på annen måte gjør det vanskelig å forstå betydningen av å vedta forelegget.
Foreleggsordningen må heller ikke skape et indirekte press til å erkjenne straffskyld for å unngå mer inngripende etterforskningsmetoder. Dette aktualiserer vernet mot selvinkriminering. Foreleggsordningen bør derfor utvikles slik at den enkelte ikke måtte velge mellom å bidra med opplysninger som kan brukes mot dem, eller risikere mer inngripende kontrolltiltak.
Problemstillingen blir særlig tydelig når opplysninger om egen rusmiddelbruk, rusmiddelproblemer eller livssituasjon samtidig kan få betydning for hvilken reaksjon personen møter. Prop. 112 L erkjenner selv at slike opplysninger i praksis ofte må komme fra den mistenkte, og at dette kan gi et sterkt motiv til å forklare seg. Departementet fremhever derfor også betydningen av informasjon om retten til taushet og konsekvensene av å gi opplysninger.
Preventio mener informasjonen må være tydelig, nøytral og tilstrekkelig til at den enkelte faktisk kan forstå konsekvensene av å forklare seg eller la være.
Bøter, sosial ulikhet og risiko for klassejustis
Forenklede forelegg innebærer en økonomisk reaksjon som vil ramme svært ulikt avhengig av den enkeltes økonomi. En bot på et fast beløp er formelt lik for alle, men belastningen er åpenbart forskjellig for en person med god økonomi og en person som lever på lave ytelser eller uten stabil inntekt.
Dette er særlig relevant fordi forskriftsutkastet foreslår bøter på mellom 1 500 og 3 000 kroner, med mulighet for fellesbot på inntil 5 000 kroner. Det foreslås samtidig subsidiær fengselsstraff på én dag for hver hele 1 000 kroner.
Norge har nylig erfaring med alvorlig feilpraktisering av reglene om bøtesoning. I 2022 avdekket statsadvokatenes kartlegging at bøtesaker i stor utstrekning var blitt oversendt Kriminalomsorgen for soning uten at kravene i straffeprosessloven § 456 var fulgt. Riksadvokaten beordret blant annet løslatelse av personer som sonet på mangelfullt grunnlag.
Selv om gjeldende rett ikke innebærer at mennesker skal fengsles utelukkende fordi de mangler betalingsevne, illustrerer denne erfaringen hvorfor rettssikkerhetsgarantier må vurderes ut fra hvordan ordninger faktisk fungerer i praksis – ikke bare hvordan de er ment å fungere.
Preventio mener at et system som skal redusere stigma, utenforskap og sosial ulikhet, må være særlig oppmerksomt på risikoen for klassejustis. Likhet for loven handler etter vårt syn ikke bare om at alle ilegges samme beløp, men også om å unngå at reaksjonssystemet i praksis straffer mennesker vesentlig hardere på grunn av svak økonomi.
Hjelpebehov og skjønnsutøvelse
Forskriften legger opp til at personer under 18 år og personer med et omfattende og alvorlig rusmiddelproblem eller et klart behov for helsehjelp som følge av rusmiddelbruken, ikke skal ilegges forenklet forelegg.
Intensjonen er å skjerme personer med større hjelpebehov fra bøtestraff. Samtidig bygger ordningen på at politiet i praksis må kunne skille mellom personer med ulik grad av rusmiddelproblemer og hjelpebehov. Dette er ingen enkel vurdering.
Rushåndhevingsutvalget har selv beskrevet rusmiddelavhengighet som et så komplekst fenomen at det ikke lar seg gjøre å gi begrepet et presist og tydelig rettslig innhold som samtidig er enkelt operativt for politiets førstelinje. Flere fag- og myndighetsaktører har også pekt på at slike vurderinger vil være skjønnsmessige, at det er risiko for ulik praksis, og at politiet og påtalemyndigheten ikke nødvendigvis besitter særskilt kompetanse til å vurdere de komplekse kriteriene.
Preventio mener derfor det er problematisk at vurderinger med så stor betydning for reaksjon, tvangsmiddelbruk og rettssikkerhet i stor grad skal foretas av politiet i førstelinjen.
Denne bekymringen forsterkes når vurderinger kan bygge på metoder som «tegn og symptomer». I høringen til Prop. 112 L ble det vist til en fagfellevurdering som fant manglende vitenskapelig forankring ved opplæringsmaterialet, og flere fagmiljøer stilte spørsmål ved metodens validitet og treffsikkerhet. Blant annet uttrykte Helsedirektoratet og Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse bekymring for feilaktige vurderinger.
Når slike vurderinger kan få direkte betydning for hvilke inngrep en person utsettes for, bør kravene til faglig kvalitet, objektivitet og etterprøvbarhet være særlig høye. Også her mener Preventio at en føre-var-tilnærming er nødvendig.
Mengdegrenser
Departementet foreslår to alternative sett med mengdegrenser, der alternativ 2 innebærer betydelig lavere grenser for hvilke saker som kan avgjøres med forenklet forelegg.
Preventios utgangspunkt er at grensene ikke bør settes lavere enn det finnes et godt kunnskapsmessig og forholdsmessig grunnlag for. Lavere grenser innebærer at flere saker flyttes ut av den enklere reaksjonsformen og over i ordinær straffesaksbehandling.
Dersom nytten av dette er usikker, tilsier vår føre-var-tilnærming at man ikke velger løsningen som innebærer større risiko for kontrollbelastning og mer inngripende reaksjoner.
Registrering og sekundære konsekvenser
Preventio støtter at forenklede forelegg ikke skal registreres i reaksjonsregisteret. Departementet foreslår å videreføre og tydeliggjøre dagens praksis på dette området.
Dette er viktig fordi konsekvensene av en narkotikareaksjon ellers kan rekke langt utover selve boten. Et sentralt mål må være å unngå at mindre narkotikaovertredelser skaper langvarige barrierer for arbeid, utdanning, samfunnsdeltakelse og sosial inkludering.
Preventio støtter derfor også prinsippet om at opplysninger om andre reaksjoner på dette området ikke bør oppbevares eller være tilgjengelige lenger enn det som er nødvendig og forholdsmessig.
Avslutning
Preventio står fast ved vår tidligere anbefaling om avkriminalisering av bruk og befatning med illegale rusmidler til egen bruk. Innenfor det regelverket Stortinget nå har vedtatt, mener vi samtidig at forskriften må utformes slik at den begrenser skadevirkningene av straff og kontroll mest mulig.
Forenklet forelegg må faktisk innebære mindre inngrep, ikke bare en mer effektiv måte å håndheve forbudet på. Tvangsmidler må begrenses, vedtakelse må være reelt frivillig og informert, økonomiske reaksjoner må vurderes i lys av sosial ulikhet, og vurderinger som får betydning for reaksjon og inngrep må bygge på et forsvarlig og etterprøvbart grunnlag.
Menneskerettslige og straffeprosessuelle krav til hjemmel, nødvendighet og forholdsmessighet må fortsatt stå sentralt. Der kunnskapen om effekt eller konsekvenser er usikker, mener Preventio at en føre-var-tilnærming tilsier at den minst inngripende løsningen velges.