Kjære alle sammen,
takk til PION og Sex og Politikk for invitasjonen, og takk til alle dere som markerer internasjonal sexarbeiderdag i dag. Mitt navn er Farid Shariati, og jeg er generalsekretær for paraplyorganisasjonen Preventio.
Vi er her fordi sexarbeidere altfor lenge har blitt snakket om, men ikke lyttet til. De har blitt gjort til symboler i andres politiske prosjekter, til moralske eksempler, til problemer som skal løses – i stedet for mennesker med rettigheter, erfaringer, kunnskap og stemmer.
Derfor vil vi si det tydelig: Vi står sammen med PION. Sexarbeid er arbeid. Sexarbeidere har krav på rettigheter, trygghet, verdighet og beskyttelse mot vold, utnyttelse og diskriminering. Og vi støtter kravet om full avkriminalisering av sexarbeid.
Det betyr ikke at vi lukker øynene for vold, press, fattigdom, rasisme, migrasjonskontroll eller menneskehandel. Tvert imot. Det er nettopp fordi vi tar skade, utnyttelse og maktmisbruk på alvor, at vi må lytte til sexarbeidere selv. For kriminalisering gjør ikke mennesker tryggere. Den gjør livene deres mer utrygge, mer skjulte og mer avhengige av andres kontroll.
Når politikken bygger på skam, blir skammen en del av systemet. Når lovverket sier at arbeidet ditt ikke kan anerkjennes, at menneskene rundt deg kan straffes, at lokalet du jobber fra kan bli stengt, og at kunder, kollegaer og støttespillere kan bli en risiko, da skapes ikke beskyttelse. Da skapes isolasjon. Da blir det vanskeligere å organisere seg, vanskeligere å stille krav, vanskeligere å varsle om vold og vanskeligere å få hjelp på egne premisser.
Stigma virker sjelden bare ett sted. Det forplanter seg. Det går fra lovverk til media, fra media til hjelpeapparat, fra hjelpeapparat til nabolag, familier og møter med offentlige tjenester. Det setter seg i blikkene folk møter. Det gjør at noen venter for lenge med å kontakte lege. At noen ikke tør å gå til politiet. At noen ikke forteller saksbehandleren sin hva de faktisk trenger. At noen blir redde for å miste bolig, barn, opphold, inntekt eller verdighet dersom de er ærlige.
Og dette kjenner mange av oss igjen fra andre felt. Også mennesker som bruker rusmidler, eller som har levd med rusrelaterte problemer, vet hva det betyr å bli redusert til en kategori. De vet hvordan det føles når politikken sier hjelp, men praksis betyr kontroll. De vet hvordan det er når samfunnet først og fremst spør: «Hvordan får vi dette bort fra gata?» i stedet for: «Hva trenger du for å leve tryggere?»
Derfor må vi også se innover i våre egne miljøer. Stigma kan gjentas av alle, også av mennesker og organisasjoner som selv kjemper mot stigma. Vi kan ikke kreve verdighet for én gruppe og samtidig akseptere moralisme mot en annen. Vi kan ikke si at mennesker med ruserfaring skal møtes med kunnskap, tillit og rettigheter, men at sexarbeidere skal møtes med kontroll, mistanke og skam. Solidaritet må være mer enn medfølelse. Den må bety at vi forsvarer retten til selvbestemmelse, også når andres valg, strategier eller livserfaringer utfordrer våre egne forestillinger.
En kunnskapsbasert sexarbeiderpolitikk må begynne med dette enkle prinsippet: De som berøres mest, må ha mest innflytelse. PION og sexarbeidere selv har i årevis fortalt hva som øker risiko, og hva som øker trygghet. De har bedt om rettigheter, ikke redningsfantasier. De har bedt om vern mot vold, ikke mer overvåkning. De har bedt om tilgang til helse, bolig, økonomisk trygghet, juridisk hjelp og arbeidsrettslige rammer, ikke flere lover som dytter dem lenger ut i marginalisering.
Vi trenger en politikk som skiller tydelig mellom samtykkende sexarbeid og vold, tvang og utnyttelse. Vi trenger sterke tiltak mot menneskehandel og overgrep. Men vi får ikke bedre beskyttelse ved å gjøre hverdagen farligere for dem som selger sex. Vi får det ved å gi mennesker reelle handlingsrom: mulighet til å jobbe sammen for sikkerhet, mulighet til å anmelde vold uten frykt, mulighet til å organisere seg, leie lokaler, dele informasjon, bruke digitale verktøy, og møte helse- og sosialtjenester uten fordømmelse.
Avkriminalisering handler om nettopp dette. Ikke om å romantisere en bransje. Ikke om å overse makt og ulikhet. Men om å flytte politikken fra moral til rettigheter. Fra straff til trygghet. Fra symbolpolitikk til kunnskap. Fra å snakke om mennesker, til å stå sammen med dem.
På internasjonal sexarbeiderdag minner PION oss om at rettigheter ikke deles ut til dem som passer inn i samfunnets idealbilder. Rettigheter er ikke en belønning for å leve på en måte andre godkjenner. Rettigheter gjelder særlig når livet er sammensatt, når folk er marginalisert, når valgene er vanskelige, og når makten til å definere virkeligheten ligger hos andre.
I dag står vi sammen med sexarbeidere som krever å bli hørt. Vi står sammen med PION i kampen mot kriminalisering, stigma og skadelig moralisme. Og vi sier: Ingen blir friere av at andre skyves ut i utrygghet. Ingen blir tryggere av at rettigheter gjøres betinget av skam. Et samfunn som mener alvor med menneskerettigheter, må også mene alvor med sexarbeideres rettigheter.
Full avkriminalisering nå. Rettigheter nå. Trygghet, verdighet og selvbestemmelse nå.
Takk.