Det vises til Justis- og beredskapsdepartementets høringsbrev datert 24. juni 2024 hvor Rushåndhevingsutvalgets utredning ble sendt på høring med frist 24. september 2024.
Preventio er en paraplyorganisasjon for en rekke ulike sivilsamfunnsaktører på rus-, helse-, sosial- og justisfeltet, og anser at høringsbrevet berører sentrale kjerneområder i vår og våre medlemsorganisasjoners virksomheter. Herved vil vi også gjøre det kjent at vi ønsker å være oppførte som høringsinstans for fremtiden.
Preventio har gjennomgått høringsgrunnlaget, og har også hentet innspill fra våre medlemmer. Vi er gjennomgående kritiske til rapportens innhold, konklusjoner og anbefalinger. Vi vil i vårt høringssvar trekke frem de mest sentrale forholdene, basert på prinsipper om kunnskapsbaserte tiltak, inkludering, avstigmatisering og i tråd med ratifiserte menneskerettighetskonvensjoner. Vår konklusjon er at utvalget i stor grad har oversett sentrale punkter og oppgaver, som fulgte i Stortingets bestilling til regjeringen.
Bakgrunn for høringsnotatet
Bakgrunnen for Rushåndhevingsutvalgets mandat er knyttet til Solberg-regjeringens forslag om Rusreform (NOU 2019:26). Forslaget fikk ikke flertall på Stortinget, men førte til lovendringer som blant annet påla kommunene å opprette rådgivende enheter for rusrelaterte saker, som også kunne knytte enhetene til betinget straff. Stortinget vedtok også flere oppdrag til regjeringen, inkludert å sørge for at fengselsstraff for brudd på legemiddelloven ved bruk og besittelse av narkotika til eget bruk skulle fjernes. Dette reflekterte Høyesteretts avgjørelse om at rusavhengige ikke bør straffes for besittelse av mindre mengder narkotika.
Stortingets bestilling
Stortinget ba regjeringen om å foreslå lovendringer som sørger for at fengselsstraff fjernes som reaksjon for bruk og besittelse av narkotika til eget bruk. De ba også om vurdering av avbøtende tiltak knyttet til lovendringene, ettersom flere tvangsmidler er knyttet til en straffetrussel om fengsel. Som for eksempel forholdsmessige reaksjoner som eventuelt forenklede forelegg. Tiltakene var ment å balansere målet om å redusere bruken av straff, samtidig som politiet er sikret virkemidler som ivaretar deres samfunnsoppdrag, samtidig som brukere skal møtes med hjelp foran straff. Utvalgets oppgaver var i kort å:
- Utarbeide lovforslag som sikrer at rusavhengige ikke straffes med fengsel for bruk eller besittelse av narkotika.
- Utrede hvordan man best definerer begrepet «rusavhengig» og vurdere strafferettslige tilnærminger for personer med begynnende avhengighet.
- Vurdere hvilke beviskrav som skal gjelde, og sikre at man ivaretar retten mot selvinkriminering.
- Vurdere terskelverdier for hva som anses som narkotika til eget bruk.
- Vurdere hvordan politiet skal kunne avdekke narkotikabruk blant unge og eventuelle nye straffeprosessuelle virkemidler.
- Rettssikkerheten til berørte borgere må samtidig ivaretas i utformingen av nye forslag
Skille mellom straff og hjelp
Sentralt for utredningen har vært å skille mellom personer som har behov for hjelp og de som skal ha straff. Det vil si å gi en rettslig definisjon av rusavhengige, som politi på gata skal være i stand til å følge. Utvalget skulle utrede hvordan man kan avgrense og definere rusavhengighet, og vurdere om straffutmåling skal være gradert etter hvor avhengig en person er. Dette skillet har vært sentralt for utvalgets mandat å avklare, noe utvalget ikke har klart. Utvalgets leder, Hans-Petter Jahre, har ved overrekkelsen av utredningen forklart at:
– Hans-Petter Jahre, leder for Rushåndhevingsutvalget. Fotokilde: regjeringen.no
«Rusmiddelavhengighet er et så komplekst fenomen at det ikke lar seg å gi begrepet et presist og tydelig rettslig innhold«
Problematisering av utvalgets arbeid og anbefalinger
Siden det har blitt gjort klart at politiet per i dag ikke har hjemmel til langt inngripende tvangsmidler ved befatning av rusmidler til eget bruk, har det vært et ønske å kunne skille mellom rekreasjonelle brukere, og rusavhengige.
At utvalget konkludert med at rusavhengighet er et altfor komplekst fenomen å definere juridisk, har lenge vært kommunisert av Preventio og mange andre aktører i sivilsamfunnet. Rusreformutvalget har også i NOU 2019:26, utredet om det vil være mulig å skille mellom personer som er rusmiddelavhengige, og de som ikke er det. Rusreformutvalget avviste at det var mulig å gjøre et presist og adekvat skille mellom mennesker, i slik henseende. Det har også Psykologforeningen bekreftet.
Høringsnotatet bærer imidlertid preg av at dette ikke er av stor betydning for Rushåndhevingsutvalgets øvrige arbeid og anbefalinger. Når utvalget ikke selv klarer å finne en klar definisjon av rusmiddelavhengighet, overfører de dette ansvaret til domstolene. Om et av formålene har vært å minske forvirringen rundt hvem som er å regne som rusmiddelavhengig, vil dette fortsatt være gjeldende.
Utvalgets egne konklusjon ser ikke ut å være problematisert tilstrekkelig i høringsnotatet. De anbefaler at politiansatte, som ikke har sosial- eller helsefaglig utdanning, skal gjøre subjektive skjønnsvurderinger av hvem som passerer som avhengig, ute på gata. Vi er bekymret for at dette vil skape enda mer forvirring, ulik behandling for loven og gjentakelser av tidligere krenkelser av borgernes sivile og menneskerettslige rettigheter. Krenkelsene er godt dokumentert av institusjoner som Norges institutt for menneskerettigheter og justismyndighetene, og som ført til offentlige beklagelser fra Riksadvokaten, Politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet, så seint som i 2023.
Det er også overhengende sannsynlig at utvalgets anbefalinger om at politiansatte skal vurdere, og i realiteten diagnostisere, personers avhengighetssyndrom, vil føre til at mange borgere vil bli påtaleforfulgt, for noe lovgiverne tydelig har vedtatt de ikke skal straffe med fengsel. Det virker som et sterkt brudd på grunnleggende rettsstatsprinsipper, hvor menneskers skjebner ofres, for at domstolene skal kunne sortere mellom personer som er å beregne som unntatt straffeansvar, og alle andre. Samtidig har utvalget presentert nivå på terskelverdier, som kan tolkes som absolutte. For rusmiddelavhengige vil disse verdiene fort være så lave, at også de kriminaliseres.
I Stortingets bestilling til regjeringen, ble det tydelig referert til Legemiddelloven, og at bruk og besittelse til eget bruk skulle sanksjoneres med forelegg. Det gjør de ikke nå, og heller legger opp til at alle, inkludert rusmiddelavhengige, skal straffes ved befatning av illegale rusmidler.
Rusmiddelavhengighet har vært et sentralt fenomen i Stortingets bestilling til regjeringen. Gjennomgang av høringsnotatet viser imidlertid at høringsnotatet har viet lite oppmerksomhet til psykisk helse og dobbeltdiagnoser. Både norsk og internasjonal fagfellevurdert forskning viser at det er en klar sammenheng mellom rusmiddelavhengighet og psykiske plager. Det er vår klare oppfatning at dette er helse- og sosialfaglig anliggende utfordringer som ikke kan møtes med straff og tvangsmidler. Studier viser og anbefaler integrert ettervern som viktige tiltak i utformingen av tiltak for å forebygge rusrelaterte skader på mennesker og samfunn.
Justismyndighetene mangler per i dag ikke verktøyer for å jobbe mot organisert kriminalitet. Det er imidlertid begrensninger på hvilke sanksjonsmuligheter og virkemidler som kan brukes mot mindreårige, en norm som er veletablert som hensiktsmessig og riktig i samfunnet. Mindreårige er definert som særlig sårbare rettssubjekter, som trenger beskyttelse av samfunnet. De skal ikke anses som mistenkte forbrytere, men heller ofre ved eventuell kriminalitet. Flere tvangsvirkemidler vil ikke være beskyttende for mindreårige, men heller en krenkelse av deres integritet og verdighet.
Rushåndhevingsutvalgets oppdrag var også å finne avbøtende tiltak, ved frafallelse av fengselsstraff. Vi kan ikke lese noe om forenklede forelegg som tiltak og sanksjon, særlig i lys av forholdsmessige alternative sanksjonsmuligheter.
Utvalget viser til metoden «Tegn og symptomer», og anbefaler at denne skal forankres i forskrift, for at politiansatte med lovhjemmel skal kunne bruke metoden. Vi er sterkt kritiske til denne metodikken, da metodikken mangler forskningsbasert kunnskap som kan styrke metodens relevans. Metoden bygger på subjektive vurderinger, som ikke kan tilbakevises av den mistenkte, og gir politiet stor adgang til andre virkemidler. Dette anbefaler utvalget som et forholdsmessig grep, særlig i trafikkontroller. Samtidig anbefaler utvalget at kroppslige prøver må godkjennes av en domstol. Det er uklart hva som vil være utfallet, dersom politiet ikke får samtykke til en slik prøve, og domstolene samtidig har stengt. Dersom en person må settes i varetekt, i påvente av en domstolsvurdering, vil en slik frihetsberøvelse ikke lenger kunne anses som forholdsmessig.
Oppsummerende avslutting
Kriminalitet skyldes ofte forhold som er mye mer komplekse, enn politiets eventuelle manglende tvangsmidler eller lave strafferammer. Høringsnotatet vektlegger imidlertid ikke slike forhold, og i forebyggende øyemed er det andre instanser enn politi som har større innflytelse over barn og unges adferdsmønstre. Utvalgets konklusjoner og anbefalinger bærer stor preg av at straff ved befatning av illegale rusmidler er et mål i seg selv, på bekostning av rettstatens prinsipper om straffens formål og forholdsmessighet. Det er håndhevingen av de straffeprosessuelle virkemidlene som er i fokus, ikke hjelp til de som trenger det.
Forskning viser at straff har ingen eller liten nytteverdi i et allmennpreventivt perspektiv, i saker som handler om mindre alvorlige narkotikaovertredelser. Istedenfor har straff ofte en stemplingseffekt som både stigmatiserer og kan skape ressurskrevende utfordringer for den enkelte og samfunn.
Preventio anbefaler Justiskomiteen å se til Rusreformforslaget (NOU 2019:26), og det samlede kunnskapsmaterialet som det hviler på. Vi stiller oss bak prinsippene om avkriminalisering av befatning av alle illegale rusmidler til eget bruk, og de øvrige anbefalingene til Solberg-regjeringens forslag om Rusreform.
