Det er viktig at vi ikke går rundt grøten når vi snakker om en plan mot stigma. Vi må tørre å si det tydelig: Samtidig som regjeringen inviterer til innspill om en plan mot stigmatisering, fremmes det justispolitiske forslag som vil møte stigma knyttet til rus, med økt kriminalisering, mer kontroll og strengere straff. Dette mener vi må adresseres – ikke for å være polemiske, men fordi det er saklig, nødvendig og konstruktivt.
Hvilke ord vi tar i bruk for å definere og beskrive hverandre – og problemene vi forsøker å løse – kan i seg selv være stigmatiserende og holdningsdannende. Det mest åpenbare eksempelet er hvordan vi omtaler ulovlige rusmidler og personer som bruker dem. Her henger vi igjen i et språk som er faglig utdatert, sosialt ekskluderende og historisk belastet. Begreper som rusmisbruker reduserer komplekse livssituasjoner til én identitet, og skaper avstand fremfor forståelse. Det gir ikke innsikt i de bakenforliggende problemene, men heller en oppfatning av at selve personen er problemet. Et annet seiglivet begrep er narkotika – en samlebetegnelse som i dag brukes juridisk om en rekke ulike rusmidler, uten at de har felles virkning, risiko eller egenskap. Det er et begrep uten faglig presisjon, men med stor symbolkraft, og det er gjennom dette ordet at vi har fått begreper som narkoman og narkomani – begreper som mange har fått påført, og som i seg selv bærer stigma. Våre medlemsorganisasjoner har lenge påpekt dette – og behovet for et språkløft som både er mer presist, mindre stigmatiserende og mer i tråd med moderne helse- og sosialfaglig forståelse. Et enkelt og mer nøytralt begrep kan være ulovlige/forbudte rusmidler, som både beskriver den juridiske statusen og unngår moralsk ladning.
Men det handler ikke bare om ord. Det handler også om hvem som har definisjonsmakten. Skal vi lykkes med en plan mot stigma, må brukerinvolvering være mer enn en invitasjon til to minutters innlegg. Den må skje gjennom tydelige og forpliktende mandat i utvalg og prosesser, der berørte parter har reell påvirkning på innhold, retning og prioriteringer.
Men det mest grunnleggende spørsmålet for enhver plan mot stigmatisering, er hvilke rammer vi faktisk setter for hvordan samfunnet skal møte mennesker som bruker ulovlige rusmidler. Her står lovverket helt sentralt. Straff er ikke bare noe som forsterker stigma – det er en rotårsak. Den skaper utenforskap, mistillit og hindrer hjelpesøkende atferd. Det bryter med de grunnleggende prinsippene for god helse- og sosialfaglig hjelp, og det skjer både med intensjon og som utilsiktet skade. Det er derfor vi sier at straff skader – og at skaden er systematisk.
Straff rammer også skjevt. Dette er grundig dokumentert både i Norge og internasjonalt – og det er erkjent av regjeringen selv, som har beklaget hvordan norsk ruspolitikk historisk og i nåtiden har rammet urettferdig. At man på den ene siden erkjenner dette, og på den andre siden likevel fremmer straff som et primært virkemiddel i forebyggings- og behandlingsreformen, oppleves både overraskende og urovekkende. Vi stiller oss kritiske til påstanden om at denne tilnærmingen er kunnskapsbasert. Den står i klar kontrast til offentlig tilgjengelig kunnskap, blant annet dokumentert i NOU 2019:26 Rusreform – fra straff til hjelp. Og vi vil advare mot et historieløst skifte som risikerer å gjenta tidligere alvorlige krenkelser av folks sivile og menneskerettslige vern – kanskje i enda grovere former.
Kriminalisering er sterkt normdannende i et samfunn som vårt. Når staten definerer en handling som ulovlig, sender det et tydelig signal om at mennesker som utfører den, også er mindreverdige. Mange forteller om opplevelsen av sosial død – som både en utilsiktet og i noen tilfeller tilsiktet konsekvens av å bli straffet for bruk. Dette kan ikke overses når vi snakker om stigmatisering.
Skal vi lykkes med en plan mot stigma, må vi tørre å se på helheten. Det inkluderer språk, struktur, lovverk – og hvem som får være med og definere hva som er problemet.
