Preventio er en paraplyorganisasjon for sivilsamfunnsaktører på rus-, helse-, sosial- og justisfeltet. Vi etterstreber å levere politikk og løsninger som er kunnskapsbasert, avstigmatiserende, inkluderende og forankret i menneskerettighetene. Vi bygger vårt høringssvar på grundige innspillsprosesser både blant våre medlemmer og fra relevante fagmiljø.
Vi er grunnleggende kritiske til regjeringens forslag. Det hevdes å være en helse- og forebyggingsreform som skal redusere stigma, diskriminering og utenforskap. Samtidig er det straff – nettopp en hovedårsak til disse fenomenene – som foreslås videreført som virkemiddel. Dette er bakvendt og faglig uforståelig. Straff produserer stigma. Straff rammer urettferdig. Straff skaper avstand mellom mennesker og hjelpesystemer. Dette er veldokumentert, men ignoreres i forslaget.
Forslaget viderefører et strafferegime forkledd som reform. Det strammer til rammeverket, gir politiet nye tvangshjemler og introduserer et uklart og rettsusikkert skille mellom ulike typer rusbrukere. Dette vil ikke redusere utenforskap – det vil forsterke det. Vi mener at bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk må avkriminaliseres, og at hele forslaget må avvises. Dette handler ikke om kompromissløshet, uten heller at det blir feil å forhandle om grunnleggende sivile rettigheter og menneskerettigheter for en allerede marginalisert målgruppe i samfunnet.
Regjeringens argumentasjon er selvmotsigende
Regjeringen påstår at lovforslaget skal redusere stigma, diskriminering og utenforskap blant personer som bruker illegale rusmidler. Men det er straff som historisk har produsert nettopp disse effektene. Det er ikke bare dårlig politikk – det er bakvendt logikk. Man kan ikke møte mennesker med bot, rulleblad og politi, for forbrytelser mot egen kropp, og samtidig hevde at man ivaretar deres verdighet. Det gir verken tillit, trygghet eller helse.
Samtidig sier regjeringen at man ønsker å motvirke diskriminering, men foreslår en strukturert forskjellsbehandling mellom brukere. Noen skal møtes med hjelp, andre med straff. Dette er ikke bare selektivt – det er direkte diskriminerende. En rettsstat kan ikke bygge politikk på moralsk vurdering av hvem som “fortjener” hjelp.
Rushåndhevingsutvalget, som regjeringen selv nedsatte, konkluderte med at det ikke lar seg gjøre å gi en nyttig juridisk avgrensning mellom rusmiddelavhengige og rekreasjonsbrukere. Det er et glidende spekter – ikke to adskilte kategorier. Likevel åpner forslaget for at politiet, uten medisinsk eller annen relevant fagkunnskap, skal gjøre dette skillet på gaten. Skiller som best blir beskrevet som trynefaktor. Det innebærer grov rettsusikkerhet og risiko for at skjønn, utseende og fordommer avgjør utfallet.
Det er også alvorlig at regjeringen foreslår å fravike forholdsmessighetsprinsippet for én spesifikk gruppe: personer som bruker rusmidler. Dette innebærer at grunnleggende rettsvern svekkes for en allerede stigmatisert minoritet. Det er et kraftig signal fra staten om at noen borgere ikke fortjener samme rettigheter som andre – og det er i seg selv stigmatiserende. Samtidig overprøver regjeringen Riksadvokatens presiseringer om hvordan straffeloven skal tolkes i mindre alvorlige narkotikasaker til egen befatning.
Straff skader – og det vet vi
Regjeringens påstand om at dette er en helseorientert reform er ikke troverdig. Forslaget innebærer fortsatt bøter, fortsatt kriminalisering og fortsatt mulighet for rulleblad. Det åpner for spyttprøver, tvangsmessig rusmiddeltesting og nye hjemler for politiet. Det krever at personer må dokumentere sin sårbarhet for å slippe straff. Dette er ikke hjelp – det er kontroll. Det skaper ikke trygghet – det skaper redsel.
Straff fører til at folk unngår hjelpeapparatet. Det fører til sosial isolasjon, tap av bolig og arbeid, og redsel for å involvere seg i samfunnet. Straff fører til økt overdoserisiko, økt psykisk uhelse og økt mistillit. Det er veldokumentert at kriminalisering ikke reduserer rusbruk, men at det forsterker skadevirkninger – både for individet og samfunnet.
Dette forslaget fjerner ikke straffen – det strukturerer den på nytt, og det senker terskelen for kontroll. I praksis flyttes enkelte elementer fra straffeloven til legemiddelloven, men virkemiddelet er det samme. Å kalle dette en reform er misvisende. Dette er en justispolitisk innstramming – ikke en politisk nyorientering.
Rettssikkerheten svekkes
Lovforslaget introduserer nye hjemler for spyttprøver og kroppslige undersøkelser. Dette innebærer alvorlige inngrep i personlig integritet. Det strider med prinsippet om at tvangsmidler skal brukes unntaksvis, og med tungtveiende begrunnelse. Når slike midler foreslås brukt i mindre alvorlige saker til egen befatning, svekkes grunnlovens prinsipp om forholdsmessighet. Det skaper også fare for vilkårlighet og forskjellsbehandling.
I tillegg legger forslaget opp til at personer kan presses til å dokumentere omfattende rusmiddelbruk for å få mildere reaksjoner. Det reiser spørsmål om selvinkriminering – retten til å ikke måtte bidra til egen domfellelse. I praksis kan en bruker måtte velge mellom å tie og bli straffet, eller snakke og risikere at opplysningene senere brukes mot dem. Dette er uholdbart i et rettsstatlig perspektiv.
Forslaget åpner også for at politiet skal gjøre helsebaserte vurderinger på stedet – som om det å være rusavhengig er noe man kan se på kroppen. Det er faglig useriøst og rettssikkerhetsmessig farlig. Når staten lager lover som baserer seg på at politiet skal skille mellom «gode» og «dårlige» brukere, uten objektive kriterier, legger man opp til en praksis der ulikhet og mistillit kan feste seg i systemet.
Barn og unge straffes fortsatt
Barn og unge skal beskyttes mot skade, ikke straffes for symptomer. Forslaget viderefører bruk av bøter og rulleblad også for ungdom, med mulighet for pålegg om oppmøte. Dette er ikke forenlig med barnekonvensjonen. Straff virker ikke preventivt – det virker ekskluderende. Barn må møtes med tillit, støtte og hjelp – ikke som lovbrytere. Å introdusere tvangstiltak forkledd som omsorg, under straffetrussel, er et alvorlig feilgrep.
Vår anbefaling
Vi anbefaler at Justiskomiteen ikke vedtar Prop. 112 L. Forslaget vil ikke redusere stigma, utenforskap eller overdoser – det vil forsterke dem. Det representerer ikke en kunnskapsbasert eller menneskerettslig orientert reform. Det viderefører straff, men fjerner grunnleggende prinsipper som likhet for loven, forholdsmessighet og rett til helse og verdighet.
Vi oppfordrer komiteen til å:
- Forkaste forslaget i sin nåværende form
- Støtte en modell som bygger på hjelp fremfor straff
- Sikre at alle – uavhengig av bruksmønster – har rett til helsehjelp uten frykt for straff
- Begrense politiets adgang til tvangsmidler i mindre narkotikasaker til egen befatning
- Sikre at barn og unge møtes med hjelp – ikke reaksjoner fra justissektoren
- Avkriminalisere alle illegale rusmidler til egen befatning
En rettferdig rusreform må bygge på kunnskap, menneskerettigheter og solidaritet. Vi trenger en politikk som styrker tillit, ikke kontroll – og som faktisk gjør noe med stigma og utenforskap, i stedet for å forsterke disse fenomen.
