Preventio er en paraplyorganisasjon for sivilsamfunnsaktører på rus-, helse-, sosial- og justisfeltet. Vi etterstreber å levere politikk og løsninger som er kunnskapsbasert, avstigmatiserende, inkluderende og forankret i menneskerettighetene. Våre medlemmer består av både interesseorganisasjoner, bruker- og pårørendeorganisasjoner, som inkluderer politifaglige organisasjoner. Denne saken er av anliggende for våre medlemmer.
Vi stiller oss prinsipielt imot representantforslaget om generell bevæpning av norsk politi. Forslaget er dårlig utredet, mangler kunnskapsgrunnlag og risikerer å svekke både tryggheten og tilliten i samfunnet – særlig blant mennesker i utsatte livssituasjoner.
1. Utsatte grupper og stigmatiserende retorikk
Vi opplever det bekymringsfullt at personer med psykisk uhelse utpekes som en trussel for samfunnet. Dette er en seiglivet og skadelig myte, og retorikken bidrar til ytterligere stigmatisering og diskriminering av en allerede utsatt gruppe.
Vi motsetter oss ikke behovet for bedre psykiske helsetjenester, gjennomgang av regelverk eller styrking av ettervern. Men nettopp derfor gir det liten mening å møte slike mangler med flere våpen i det offentlige rom. Våpen i hoftehylster løser ikke de strukturelle utfordringene i psykisk helsevern – de forsterker avmaktsfølelsen og frykten blant dem som trenger hjelp mest.
2. Manglende dokumentasjon og villedende sikkerhetsargumentasjon
Vi er ikke kjent med et eneste eksempel i Norge der politiet har stått handlingslammet under en pågående hendelse fordi de manglet våpen i beltet. På samme måte finner vi heller ingen dokumenterte tilfeller der generell bevæpning har vært avgjørende for å avverge alvorlige hendelser.
Skulle slike tilfeller foreligge, ville de utvilsomt blitt løftet frem som tydelige bevis, både i mediene og i politiske debatter. Vi har derimot flere eksempler på alvorlige hendelser hvor politiets svikt handlet om manglende samordning, sen respons eller interne rutiner – ikke om fravær av våpen. Dette forslaget forbedrer ikke disse manglene, og risikerer tvert imot å utsette en reell forbedring ved å skyve problembeskrivelsen i feil retning.
3. Voldsmonopol, prinsipper og faren for utvanning
Politiet har – med god grunn – voldsmonopol i det norske samfunnet. Det innebærer at bruk av makt kun er tillatt når det er strengt nødvendig, og at det skal være et siste utvei. Det er nettopp fordi vold og makt har store konsekvenser, at bare staten – gjennom politiet – kan utøve det i gitte, regulerte situasjoner.
Dette prinsippet er helt sentralt i et demokratisk rettssamfunn. Likevel frykter vi at det gradvis utvannes, og at forslag som dette bidrar til å forskyve forståelsen av hva politirollen skal være. Vold og makt skal være mulige utveier for politiet i ekstreme tilfeller – de skal ikke internaliseres som innganger til å løse utfordringer i møte med befolkningen.
4. Dialog, verktøykasse og norsk politi sin styrke
Når vi arbeider over landegrenser, trekkes det ofte frem hvordan norsk politi historisk har hatt et særlig fokus på dialog, deeskalering og relasjonsbygging. Dette har ikke vært tilfeldig – det har vært et resultat av en bevisst utvikling av politiets operative verktøykasse, som har vektlagt tilgjengelig kunnskap om forebygging og konflikthåndtering når de utviklet faget.
Representantforslaget går i motsatt retning: det utfordrer kjernen i det som har gjort norsk politi til en konfliktforebyggende og tillitsvekkende aktør i samfunnet. En permanent bevæpning av politiet er å bryte med ikke-voldelige prinsipper og en svekkelse av politiets faglige verktøykasse.
5. Arbeidsmiljø, trygghet og formålet med samfunnsoppdraget
Arbeidsmiljøloven gjelder som utgangspunkt for alle norske arbeidstakere – også politiansatte. Arbeidsgivers HMS-ansvar for helse, miljø og sikkerhet er like aktuelt for politiet som for andre yrkesgrupper i offentlig sektor.
Politiansatte i felt har en jobb som innebærer risiko og krevende situasjoner. Men dette er dessverre ikke unikt for politiet. Ansatte i barnevernsinstitusjoner topper statistikken over vold mot ansatte. Vektere, helsepersonell og NAV-ansatte har også blitt utsatt for trusler og alvorlig vold – inkludert drap på arbeidsplassen.
Samfunnsoppdraget til slike tjenester opphører likevel ikke etter slike hendelser. Vi legger ikke ned barnevernsinstitusjoner etter en utagering, vi forbyr ikke festing etter at en vekter blir overfalt, og vi avskaffer ikke NAV etter voldelige episoder. I stedet trener vi ansatte bedre, styrker bemanning, gir pedagogiske verktøy, og iverksetter målrettede tiltak – alt for å ivareta både ansattes sikkerhet og samfunnsoppdragets formål.
Det samme prinsippet må også gjelde politiet. Tiltak som styrker sikkerhet, må ikke utformes på en måte som fortrenger eller svekker det overordnede samfunnsoppdraget. Dette er etter vårt syn et ansvar som hviler på arbeidsgiver.
Konklusjon
Preventio anbefaler at representantforslaget avvises i sin helhet. Samfunnet blir ikke tryggere av at våpen blir mer synlige. Det blir tryggere av at mennesker føler seg sett, ivaretatt og beskyttet – uten frykt.
Trygghet og tillit skapes gjennom langsiktig innsats og relasjonelt arbeid – ikke gjennom våpenmakt. Politi skal beskytte, ikke skremme og vi ser nei til permanent generell bevæpning av politiet.
