Mennesker som har vært utsatt for like alvorlige overgrep i barndommen, kan få svært ulik voldsoffererstatning fra staten. Ikke nødvendigvis fordi sakene vurderes ulikt, men fordi overgrepene skjedde på ulike tidspunkt.
For Jill Carina Linder er dette kjernen i saken hun nå har løftet politisk. Hun fikk anerkjent maksimal voldsoffererstatning etter regelverket som gjaldt for hennes sak. Likevel ville et tilsvarende forhold i dag kunne blitt vurdert etter helt andre satser.
«Det gjør noe grunnleggende med rettsfølelsen min. Jeg har fått anerkjent maksimal erstatning etter regelverket som gjaldt da, men samtidig vet jeg at det samme forholdet i dag ville blitt vurdert helt annerledes», sier Linder.
Hun understreker at saken ikke først og fremst handler om størrelsen på ett konkret beløp, men om at staten kan anerkjenne samme alvor og likevel utmåle helt ulik erstatning.
«Da oppleves det som om alvoret er anerkjent i ord, men ikke fullt ut i praksis. Det skaper en følelse av at utfallet i for stor grad styres av tidspunkt, ikke av belastningen eller konsekvensene», sier hun.
Kort om reglene
Det maksimale beløpet en person kan få i voldsoffererstatning, avhenger som hovedregel av når den straffbare handlingen fant sted.
Ifølge Kontoret for voldsoffererstatning var maksbeløpet 200 000 kroner for forhold som skjedde mellom 1. januar 1994 og 1. juli 2001.
Fra 1. juli 2001 ble maksbeløpet endret til 20 G. Senere er grensen økt flere ganger.
Det betyr at personer som har vært utsatt for sammenlignbare overgrep, kan få svært ulik maksimal erstatning avhengig av hvilket regelverk saken faller inn under.
Mener barn rammes av tidspunkt de ikke kunne påvirke
Linder ble utsatt for overgrep i barndommen. Som voksen fikk hun innvilget voldsoffererstatning. Saken ble ikke avvist som foreldet, men erstatningen ble beregnet etter eldre satser fordi overgrepene skjedde før senere endringer i regelverket.
Hun mener dette blir særlig urimelig i saker som gjelder barn.
«Når overgrep skjer i barndommen, er man helt avhengig av voksne rundt seg for å forstå hva man har vært utsatt for og for å kunne søke hjelp. Mange bruker lang tid på å i det hele tatt sette ord på det», sier Linder.
Hun mener erstatningssystemet dermed legger avgjørende vekt på et tidspunkt barnet selv ikke hadde noen reell mulighet til å påvirke.
«Derfor blir det urimelig når erstatningen knyttes til et tidspunkt man som barn ikke hadde noen reell mulighet til å påvirke. Samtidig ser vi at lovverket har blitt endret nettopp fordi forståelsen av alvor og konsekvenser har utviklet seg. Da blir det vanskelig å akseptere at noen av oss blir stående igjen med vurderinger som i dag anses som utdaterte», sier hun.
Etter at Linder begynte å løfte saken offentlig, har flere tatt kontakt med henne med lignende erfaringer.
«Det viser at dette ikke er enkeltsaker. Det er mange som har havnet i lignende situasjoner, hvor små forskjeller i tidspunkt gir store utslag i erstatning», sier hun.
Stiftelsen Rettferd: Lik skade, ulik verdi
Stiftelsen Rettferd har bistått Linder i saken. Stiftelsen er en ideell organisasjon som arbeider for mennesker som har opplevd urett i møte med offentlige ordninger, og er en medlemsorganisasjon i Preventio.
Daglig leder Tor Bernhard Slaathaug mener saken viser hvordan enkeltpersoner kan havne mellom gammelt og nytt regelverk.
«I mange oppreisnings- og erstatningsordninger er det begrensede klagemuligheter når et vedtak først er fattet. Stiftelsen har lenge argumentert for at mennesker som allerede står svakt – for eksempel etter omsorgssvikt, mobbing, overgrep eller offentlige feil – ofte ikke har økonomi, helse eller juridiske ressurser til å ta kampen videre», sier Slaathaug.
Han mener det mest problematiske er at mennesker med tilnærmet identiske belastninger kan ende opp med vidt forskjellig økonomisk oppreisning.
«Først og fremst mener stiftelsen dette er en grunnleggende urettferdighet. Det mest problematiske er at rettsfølelsen utfordres veldig kraftig når to mennesker med tilnærmet identiske belastninger kan ende opp med vidt forskjellig økonomisk oppreisning – bare fordi tidspunktet for overgrepene eller tidspunktet for avgjørelsen er forskjellig. Lik skade, ulik verdi», sier han.
Slaathaug mener oppreisningsordninger også skal signalisere at samfunnet erkjenner urett.
«Når staten eller offentlige ordninger i praksis verdsetter samme type overgrep forskjellig ut fra årstall, kan det oppleves som om noen menneskers lidelse teller mindre enn andres. For mange oppleves det som en ny krenkelse», sier han.
Ber om helhetlig gjennomgang
Stiftelsen Rettferd mener saken bør løftes ut av enkeltsaksnivå og inn i en bredere diskusjon om offentlige oppreisnings- og erstatningsordninger.
«Når forskjellene blir store og vanskelige å forklare moralsk, kan tilliten til både rettsstaten og offentlige oppreisningsordninger svekkes», sier Slaathaug.
Han mener eldre voldsoffererstatninger kan fremstå lave sammenlignet med dagens forståelse av traumer, overgrep og livslange konsekvenser, og at ordningene derfor bør ses mer samlet.
«En helhetlig gjennomgang av offentlige oppreisnings- og erstatningsordninger ville flyttet diskusjonen fra enkeltpersoner og enkeltsaker til spørsmålet om systemet som helhet fortsatt er rettferdig, sammenhengende og tidsriktig», sier han.
Slaathaug peker også på et paradoks i hvordan samfunnet på den ene siden har skjerpet synet på seksuelle overgrep mot barn, samtidig som økonomiske oppreisningskrav kan møte andre begrensninger.
«Samfunnet sier at overgrepet er så alvorlig at gjerningspersonen fortsatt kan straffeforfølges – men samtidig at den utsatte er for sent ute til å få økonomisk oppreisning», sier han.
Vil ha ordning for dem som har falt mellom regelverk
Linder ønsker at politikerne vurderer en ordning som fanger opp dem som har falt mellom ulike regelverk.
«Jeg ønsker først og fremst at det vurderes en ordning som fanger opp de som har falt mellom ulike regelverk, særlig de som var barn før tidligere lovendringer og som også rammes av nyere skjæringspunkter», sier hun.
Hun peker på at en slik løsning kan være en rimelighetsordning eller en form for etterjustering.
«Poenget er ikke at alle forskjeller kan fjernes, men at de mest urimelige utslagene bør kunne korrigeres», sier Linder.
For henne handler saken om at erstatningssystemet må se mer enn årstallet for overgrepene.
«Når systemet samtidig legger avgjørende vekt på tidspunkt fremfor livsfase og konsekvenser, kan det gi utslag som oppleves svært skjeve. Det er dette jeg mener det er viktig å se nærmere på», sier hun.
Løftet saken på Stortinget
Saken har også blitt løftet politisk. Jill Carina Linder har hatt møter på Stortinget med blant andre Finn Krokeide fra Fremskrittspartiet og Farukh Qureshi fra Arbeiderpartiet. Begge sitter i Justiskomiteen.
Farid Shariati, generalsekretær i Preventio, deltok i møtene sammen med Linder og Stiftelsen Rettferd. Han opplevde politikerne som lyttende.
«Det at politikerne tok seg tid til å møte Jill Carina, er i seg selv viktig. Jeg opplevde at både Finn Krokeide og Farukh Qureshi ønsket å lytte, og at de så kompleksiteten i saken fra flere sider. Mitt inntrykk var at de forsto at dette ikke bør være konsekvensen av regelverket», sier han.
I etterkant har Krokeide fulgt opp saken med skriftlig spørsmål i Stortinget. Shariati mener det viser betydningen av at berørte mennesker får møte beslutningstakere direkte.
«At Finn Krokeide har fulgt opp saken med et skriftlig spørsmål, styrker det inntrykket jeg fikk av ham i møtet: seriøs, redelig og oppriktig opptatt av saken. Jill Carinas sak er ikke løst fordi spørsmålet er stilt, men for mange mennesker som har erfaring med aldri å bli sett, er det likevel en viktig milepæl at saken faktisk blir løftet politisk», sier Shariati.